I have been her kind er tittelen på min selv-publiserte, fotografiske kunstnerbok. Boken er håndinnbundet og finnes kun i et begrenset opplag på hundre. I hver utgave følger et signert print liggende i en gjennomsiktig konvolutt bakerst i boken.

Bokens forside og bakside er av grå papp som bløtt omslutter og beskytter innholdet, bokens kropp. Den grå fargen valgte jeg fordi den minner meg om betongen som finnes over alt i storbyen New York. Omslaget er nesten like tykt som innholdet. Tittelens røde bokstaver er nedfelt i forsiden. Selve historien består av hundreogfire sider med farge og sort-hvit fotografier og ”visuelle tekst bilder”. Innholdet er printet på kremfarget, ubestrøket, tynt papir. Enkelte sider består av annet papir, kalkér og rosa med ”en touch av” glitter, spesielt valgt for å underbygge historien i uttrykket og sanseopplevelsen av gjennomsiktighet, skrøpelighet og nakenhet. Boken har derfor også en åpen rygg og holdes sammen av lim og rød tråd i fire bindinger. På coveret er det nedfelt et kvadratisk fotografi. Størrelsen tilsvarer et melllomformat negativ. Bildet viser en grønn dør, med et vindu badet i gult lys. Døren befinner seg i en patinert betong grå oppgang med en stentrapp og et gelender i sort metall. Ved siden av døren står det ”4 fl.”. Mitt navn, er skrevet for hånd midt på, nederst på coveret.

Sammen med boken følger denne teksten:

«Vi bodde i en gammel fabrikkbygning i Kent Avenue i Brooklyn. Det var rå stål, asfalt og betong, støy og folk overalt. Hver morgen gikk vi ut i gatene i det ortodokse jødiske distriktet, vi passerte gjengene til ”hoodgutta” med rap på sine sound blasters og hipsterne som drakk takeaway morgenkaffen på vei til L-toget og skyskraperne på Manhattan. Mennesker fra hele verden og kulturer levde side om side. Vi følte oss hjemme. Vi følte oss som New Yorkere.

Det var året 2008-2009. Støvet etter 9/11 var fortsatt i luften over Ground Zero. Finanskrisen rammet verden. Obama ble valgt. Michael Jackson døde.

Selv om butikkene var fylt opp med flere forskjellige merker av hvert produkt, var det også en matvarekiosk på hjørnet fra der vi bodde. Kyllingene gikk sin naive glade og frie siste tur på fortauet før noen kom og hentet dem til middag. Vi kunne se det på t-banen; flere som ber om penger og mat hver dag.

Men det var også rooftops og skylines, et helt spesielt og vakkert lys og refleksjoner, tåke og damp som steg opp i gatene fra undergrunnen, det var jazz, krydder, BBQ-fester og elektrisk energi. Byens varme og sjenerøsitet omfavnet oss i sin vugge, og hennes fordomsfrie mangfold og størrelse holdt oss begeistret og eventyrlystne.

Det var deg og meg. Svimle og overveldede. Det var bank under bordet, 7-9-13. Å bli kjent med byen og hverandres hemmeligheter. Utforske våre forskjeller og bagasje. Dele nåtiden og etablere felles drømmer og bli hverandres valgte familie og pårørende. Kompleksiteten i frihet og tilhørighet. Det å lære å stole på en annen og finne styrke i den sårbare tynne linjen som kan ryke i løpet av et splitt sekund.

Dette er en historie om intimitet, kamp, ​​angst, frykt, skjønnhet og kjærlighet.

En selvbiografisk utforskning som skildrer sinnstilstander, følelser og tanker – to mennesker i denne byen akkurat på dette tidspunktet.”

Å sanse stedet

I mars var jeg og lyttet til en talk i Kjøbenhavn med den ikonske, nederlanske film instruktøren, Wim Wenders. CPH:DOX viste en kortfilm han laget i New York, 1982, ”Reverse Angel”, og refererte til boken han skrev i 2005, ”Sense of Place”. Wenders fortalte om hvor essensielt det er for en filmskaper og kunstner å utforske stedet, sanse stedet, få kunnskap og stole på stedet: ”Stedet har sitt eget sansespråk”.

Under studieåret i New York fotograferte jeg konstant. Vi fikk løpende foto relaterte oppgaver på skolen, men jeg tok også alle de andre bildene. Dagbokbildene. Personlige bilder fra mitt eget liv og hverdag.

Dokumentasjonsbilder. Iscenesatte bilder. Min kjæreste. Meg selv. Vårt hjem. Byen. Denne kosmopolitiske byen som er så ekstremt synlig (i hele verden). Byen man kan velge å være usynlig i, men, hvor det også er fullt akseptert å være veldig synlig.

Jeg kan være helt besatt av å utforske et sted ved å fotografere, spesielt når jeg flytter og oppholder meg et nytt sted. Da er alle sanser åpne; farger, lukt, lyd, lite er forhåndsbestemt. Jeg føler meg fri og i kontakt med intuitionen som driver meg fremover. Skal jeg runde dette hjørnet eller i stedet krysse over veien lenger frem og se hva som befinner seg der? Hvis jeg merker etter, så vet jeg hva jeg skal velge. Og hvis jeg er oppservant får jeg vite hvorfor. Kanskje er det et menneske, en ting, en hendelse, et møte. Noe skjer. Dette noe setter meg kanskje i kontakt med et minne eller noe jeg er opptatt av. Blikket, kameraet. Kanskje ønsker jeg å holde fast i tiden, ikke glemme, ikke miste. Å fotografere er en måte å bli mer kjent med meg selv, mine omgivelser og relasjoner, verden. Når jeg fotograferer, er jeg helt til stede og glemmer tiden.

Å arbeide med eget arkiv

Alle bildene i boken er samlet i løpet av tre år. Det året jeg bodde i New York og etter, hvor jeg flere ganger vendte tilbake for å besøke denne byen som ble mitt andre hjem.  Lenge tenkte jeg på bildene – mange av dem hadde jeg ikke engang sett fordi livet hadde løpt avsted med meg. De lå på ruller, i negativ mapper og som scannede filer på gamle harddisker. Endelig var tiden kommet til å arbeide fokusert med arkivet.

Prosessen kan deles i tre faser: Samle, utforske og vise.

Jeg visste tidlig at det skulle bli en bok. Boken som medium passer til å fortelle den intime og personlige historien, tørre dele hemmeligheter og komme nær beskueren. Jeg har siden jeg var barn elsket bøker og alltid følt meg hjemme i biblioteket blant bøker.

Å gjøre det usynlige synlig

Først samle alle bilder og deretter gjøre en utvelgelse. Hvilken historie skulle jeg fokusere på? Hvordan fortelle historien? Finne flow og mening. Jeg har vært så heldig å ha møtt erfarne mentorer underveis i min proseess og fått uvurderlige innspill og kunnskap om bokens muligheter. For det å lage en bok er noe helt spesielt. Som objekt og som musikk. Den har sin egen rytme og flyt. I en bok kan beskueren velge hvor gå inn og ut av historien.

Teksten som følger med boken, beskriver livet utenfor. Fotografier og tekst inne i boken beskriver det intime og personlige rom, det indre landskap, det usynlige som foregår mellom to mennesker. Hvordan skape det visuelle utrykk? Kunne jeg leke med tekst som grafiske, visuelle bilder og bake det inn i historien? De visuelle tekstene og ord er ekstrakter av fra hvordan jeg hadde det, tanker, hva jeg opplevde og viktige elementer fra livet der dengang.

Til sist var det som om alt falt på plass. Boken føles riktig. Den er hel.

Under arbeidet med boken ble jeg nysjgerrig på hvor tittelens tekst kom fra. Denne teksten som hadde vært malt med store bosktaver over inngangsdøren vår i leiligheten vi bodde i New York. Jeg søkte og fant diktet ”Her kind” av den amerikanske, feministiske dikter, Anne Sexton. Det hun skrev berørte meg og var noe jeg kan kjenne meg igjen i – nå ga alt enda mer mening.

Nina Worren, f. 1971, norsk billedkunstner og kurator bosatt i København. Hun er i gang med en MFA i Fotografi ved HDK Valand i Göteborg, 2022-24, er tidligere utdannet fra International Center of Photography i New York i 2009 og fra Fatamorgana i 2005. Hun var også deltager i Atelier Smedsby 2021-22 (ett årig workshop program med JH Engström og Margot Wallard i Paris). Nina Worren er stifter og leder av visningsstedet- og utstillingslaboratoriet NW Gallery & The Project Room i København. Som kunstner og kurator utforsker hun det å være menneske; identitet, relasjoner og arv, med fokus på sårbarhet og psykisk helse. Hun arbeider fortrinnsvis med fotografi, dets muligheter og begrensninger, tekst, film-og videokunst og hun er spesielt interessert i den fotografiske kunstner boken, som medie og objekt. Hun har utstilt bl.a. i Skandinavia, Island, Kaliningrad og USA.