Dag Alveng. Elektrisk Gjerde.
22.02.22 Naryana Press, Jylland, Danmark.
Vi er blitt tatt i mot i klosteret med generøse smil og armer. Omtenksomhet og varme. Hjemmelaget mat i kjøleskapet, sirlig oppredde senger og plukkede vårblomster i gjestehuset.
Jeg sitter og skriver ved et bord, i et rom med utsikt til grønne marker og et helt spesielt eketre. Våren er kommet. Det er lysere dager. Mildere luft. Fuglene synger.
En nær venninne skal trykke boken sin her disse dager. Jeg er med som observatør og fotograf sammen med hennes forlegger. Vi har fine samtaler om livet og dets skrøpelighet.
Det ufattelige skjer. Russland invaderer Ukraina og starter krig. Barn og kvinner på flukt. Menn og barn tvinges til å drepe. For hva? Det er så umenneskelig og meningsløst.
Uro. Trist. Redd. Og så usigelig trett. Barndomstraumer fra den kalde krigens klump i magen velter opp. Søvnløse netter. Hvordan skal min ni år gamle datter Fridas liv bli?
Vi må velge å være i lyset, selv om vi kjenner til mørket.
Jeg vil skrive om lyset. Lyset i et helt spesielt bilde som henger i mitt hjem. Og som jeg ser på hver dag. Det er en gave fra min far. Vi har dette sammen, min far og jeg; Fotografiet. Mørkerommet. Lyset. Og musikken.
Bildet er en del av serien Sommerlys av kunstneren Dag Alveng. Serien består av fotografier fra Vasser i Norge, Koster øyene og vestkysten i Sverige. Boken, som ble utgitt av Forlaget Oktober i 2001, er inndelt i kapitlene: Vandring rundt huset og Veien til havet.
Mennesker. Familie og venner. Generasjoner. Ferieliv. Samvær. Interiør. Vinduer. Gardiner. Datter med kirsebær som ørepynt. Sønn, naken kropp. Gamle hus. Hager. Trebåter. Dyr. Omgivelser. Landskap. Veier. Stier. Trær. Svaberg. Stenformasjoner. Ved sjøen. Glassflaske. Vann i vann. Et ikonisk selvportrett av Alveng med selvutløser idet han faller fremover i vannet, kun iført turnsko.
Alveng arbeider kunstnerisk subjektivt, men ofte med en topografisk tilgang. Hans verker veksler mellom å vise helheten på avstand og detaljene nært. Han er kjent for å eksperimentere med fotografiet som uttryksform, for eksempel dobbelteksponering, og for sin høye håndverksmessige kvalitet i detaljrike storformats fotografier. Han konseptualiserer sine prosjekter under eksponering eller etterpå i mørkerommet. Han er kjent for å beherske og bruke gråtoneskalaens nyanser bevisst i sine 120x150 centimeter store sølv gelatin prints som beskueren trekkes lenger og lenger inn i. Sommerlys serien er laget i grå toner fra det øverste del av tone skalaen.
Alveng bruker det sort hvite fotografi til å abstrahere fra virkeligheten. Lekent utforsker han livets dagligdagse scener og omgivelser. Alveng søker ingen dypere mening i sine bilder. Det er stemningen som er vigtig. Det å gi betrakteren en følelse av å være der. Han sier selv at han fotograferer ingenting, det vil si mellomrommet mellom tingene. Han ønsker gjennom fotogtafiet å utvide vår oppfatning av verden. I hans fotografier forenes fortid, nåtid og fremtid.
Kameraets standpunkt i Sommerlys bildene er som et barns.
Jeg tas med tilbake i tiden. Til mitt indre arkiv av bilder og barndomsminner. Sommerens stemninger. Lyset. Naiviteten. Håpet. Lykken. De lyse tonene i bildene minner om det du ser når du sovner og våkner igjen i solen og alt i et kort øyeblikk er helt hvitt, utblåst, utbrent.
Bildets tittel er Elektrisk Gjerde. En sti i skogen blant løvtrær. Stille. Skrøpelig. Så sart. Som støv. Som musikk i en annen frekvens som ikke alle kan høre. Som fuglekongens sang. Min far har aldri kunnet høre denne sangen på grunn av en skade i øret.
Det tynne sommerlyset. Som en tynn sytråd. Kan den ryke? Vil dette vare?
En spenning. Spor av menneskelig eksistens. Trærnes grener og den blandede vegetasjonen holdes forsiktig vekk fra stien av et elektrisk gjerde ; to bånd over hverandre med noen centimeters mellomrom festet i små trestopler, bukter seg sammen med stien. Stien ender i en svak bue og forsvinner i lyset. I intet. Som et minne eller en drøm.
Det er ferie. Det summer og svirrer av insekter overalt. Ekkoet fra en flaggspett som hakker i et hult tre. Søte bringebær. Torner. Spindelvev med dugg. Brennesle. Jord. Det lette. Det tunge. Det fuktige. Naturen er nesten overveldende. Den bløte bris i ansiktet. Sterke solstråler som varmer og brenner hår, nakke og skuldre. Svette. Skrubbsår. På vei hjem fra badestranden. Glovarme bilseter i min fars bil som brenner lårene når en setter seg inn. Hvitt lys, så vakkert at en nesten blendes. Nordiske sommernetter der solen aldri går ned.
Det er som om tiden står stille.
Men, tiden står ikke stille. Vi er i nuet på vei mot en uviss fremtid.
Det er det Alveng’s fotografi kan. Forene tiden. Og lyset.
Sommerlyset.